Announcement

Collapse
No announcement yet.

Når slutter vi å forsørge/støtte barna økonomisk?

Collapse
X
  • Filter
  • Time
  • Show
Clear All
new posts

  • Når slutter vi å forsørge/støtte barna økonomisk?

    Jeg har en 17-åring som selvsagt har begynt å se litt på sine muligheter nå som hun snart er myndig og hun ivrer litt etter å få prøve seg noe på egen hånd. I alle fall delvis. Datteren har i dette tilfellet en bestemor med stort hus som har både rom, hybel og sokkelleilighet å tilby henne, noe som vurderes.

    Uansett kom jeg til å tenke på denne overgangen som jo skal ende med at barna forsørger seg selv. Det vanlige er vel at ungdom blir boende hjemme til de er ferdige med videregående skole. For datteren vil det si at hun har igjen dette året og neste skoleår.

    Jeg vet også at barn av skilte foreldre via bidragsfogden kan søke om utvidet barnebidrag etter fylte 18 år når de fortsatt går på videregående, så det er jo en viss tanke/forventning om at foreldre skal støtte sine barn økonomisk i denne fasen.

    Nå er ingenting avgjort her i heimen, men jeg synes temaet er litt interessant generelt sett også.

    Hva tenker dere andre vil være en naturlig avvikling av økonomisk støtte fra foreldre? Hva med barn som velger å flytte hjemmefra tidligere, for eksempel? Er det fair at de skal klare seg helt alene eller bør de forsørges litt på linje med de som velger å bli boende? Når 19-åringen bor hjemme og forsørges fullt, mens 18-åringen ønsker å bo på hybel; Bør man "sponse" den utflyttede med det man bruker på mat til den hjemmeboende? Hva med månedslønn? Hvis den hjemmeboende får en viss sum per måned for klær og skoleutstyr, bør den utflyttede da få tilsvarende? Eller skal alle goder knyttes til hvorvidt de blir boende hjemme?

    Så tilbake til det personlige; På en side synes jeg det er dumt om ikke alle barna tar imot tilbudet om å bo gratis og bygge seg opp litt startkapital før de går ut i verden. På den annen side har jeg ikke lyst til å "straffe" selvstendighet.

    En ting er i alle fall sikkert; Denne fasen her... Hvor støttehjulene skal tas av på et tidspunkt og man virkelig får se om innsatsen man har lagt i å gi barna mer pengevett enn man selv startet voksenlivet med er utrolig nervepirrende. Jeg tror det kan være veldig lett å glemme å slippe taket også.

  • #2
    Jeg tenker det er viktig med rettferdighet, at de ulike søsknene opplever at de ikke blir urettferdig behandlet. Men det betyr ikke nødvendigvis samme sum til samme type utgift på samme tid til hver.

    Det som bor borte, får kanskje stipend, mens den som bor hjemme ikke får det. Det virker unaturlig for meg at man krever penger for mat for den som er hjemme. Den som bor borte kan like gjerne få støtte til f.eks hjemreiser, og kanskje få med seg noen brukte møbler på vegen. Målet, tenker jeg, er at det jevner seg ut over noen år.

    Den som bor hjemme får hjelp og et godt grunnlag om barnet klarer spare det som heller hadde gått til boutgifter. Den som bor borte, får et godt grunnlag ved å lære seg å handle og lage mat på et lite budsjett - noe som kommer godt med i årene fremover.

    Comment


    • #3
      Tenker at tanken er at når man flytter hjemme i fra skal man klare seg selv. Som myra sier får man da stipend/lån evt jobber. Det betyr ikke at man ikke stikker til barna sine noen kroner i ny og ne. Det tror jeg fort man gjør så lenge de er student og kanskje litt i etableringsfasen. Men å gi dem noe fast? Det synes jeg blir feil. Spesielt om hun har mulighet til å bo hjemme. Selv var jeg nitten da jeg flyttet hjemme i fra. Jeg fikk hjelp til å skaffe billig og brukt det jeg trengte når jeg flyttet (ca 1500). Og det var aldri i mine tanker at jeg skulle få penger hjemme fra. Det hendte selvsagt, og jeg vet at mange av mine medstudenter fikk mye mer enn meg (dog var de alltid blakk). Jeg jobbet ved siden av da, så jeg klarte meg selv.

      Om du er redd for at det skal bli for urettferdig får du sette opp ett regnskap over hva du gir barna dine, som bare du ser tror datteren din vil ha mye større utbytte av om du har mulighet til å hjelpe henne den dagen hun skal inn på boligmarkedet f.eks. Eller den dagen hun må til tannlegen og det er skikkelig krise el. Poenget med å flytte for seg selv er jo å bli selvstendig


      Comment


      • #4
        Jeg flyttet på hybel allerede første året på videregående, men da var det jo på grunn av veldig lang skolevei og ikke egentlig noe valg. Jeg har en avtale med min far om at han gir meg penger til husleia, men at jeg ellers klarer meg selv. Mamma insisterer på å handle mat til meg når hun er på besøk da, men det er egentlig litt ubehagelig for meg siden jeg liker å klare meg selv og vet at jeg har råd til det selv. Jeg har også en helge/ferie-jobb og har hatt det de siste 2 årene etter at mamma insisterte på at jeg skulle få meg en jobb.

        For min familie har dette fungert bra, og jeg vet at broren min hadde samme avtale med mine foreldre da han flyttet på hybel. Nå hører det vel også med i regnestykket at på grunn av våre foreldres inntekter har vi begge fått minimum stipend og hadde sannsynligvis fått det utrolig hardt uten noen form for støtte hjemmefra. Det er jo også en selvfølgelighet at vi faktisk går på skolen, ellers tror jeg ordningen vår fort hadde blitt avviklet fra deres side.

        Jeg er litt enig med andre her om at man bør klare seg selv til en viss grad, men skal man forvente at en 18-åring som har bodd hjemme hele livet skal klare alt som har med økonomi og alt annet som følger med å flytte ut å gjøre fra dag 1?

        Comment


        • #5
          Det er litt forskjell når man flytter på hybel på videregående når man må og inntekten til foreldrene gjør slik at man ikke får nok stipend til å klare seg. Synes dine foreldre gjorde det fint

          Mitt poeng er vel at jeg syns de skal klare seg i utgangspunktet selv, mens det de får hos foreldrene er en bonus eller ved krise. Forhåpentligvis har jo foreldrene lært barna sine hvordan de skal klare seg selv før de flytter hjemme fra. Har barna fått alt de pekte på i hele oppveksten, så funker det vel dårlig og bare kutte tvert, uten å gi barnet en oppskrift om hvordan det skal klare seg.


          Comment


          • #6
            Det er i alle fall en spennende tid. Jeg ser jo at datteren er veldig god på å ikke bruke mye osv. Hun er jo ikke vant til å få så mye fra før av. Samtidig er overgangen nå litt diffus, synes jeg.

            Jeg er kanskje også ikke helt nøytral. Selv flyttet jeg veldig tidlig (16-17-årsalderen) og klarte meg selv. Jeg fikk ved et tilfelle litt hjelp. Det var en operasjon jeg trengte sårt. Til sammenligning har jeg søsken som ble boende hjemme i 10 år lenger enn meg i sterkt subsidiert sokkelleilighet (symbolsk sum i husleie) med strøm inkludert og med 4-5 middager i uka ved mammas kjøkkenbord mens de store deler av tiden hadde jobbinntekt selv. Jeg må si at jeg reagerer litt når de peker på den operasjonen jeg fikk dekket og påstår at jeg har blitt hjulpet og ikke de.

            Så jeg veksler vel litt mellom å tenke at det å bo hjemme er en pakke-deal man velger eller lar være, og å tenke at jeg ikke vil "straffe" selvstendighet.

            Enda mer utfordrende blir det når jeg tenker at overgangen for de hjemmeboende jo ikke bare skal være en avvikling av økonomisk støtte, men faktisk at de etterhvert skal bidra økonomisk også. Jeg vil nødig ende opp med å forsørge voksne folk, liksom.

            Comment


            • #7
              Lin:

              Jeg tipper det skjer når du har fått dem trygt inn på et godt aldershjem!

              Comment


              • #8
                Selv bodde jeg hjemme litt lengre enn normen og er utrolig takknemlig for at dette var en mulighet!
                Med tanke på at datteren din har mulighet til å bli boende hjemme, men velger å flytte, så bør hun ikke få hjelp av dere økonomisk. Når barna flytter ut så blir denne overgangen ofte ett sjokk ettersom de ser den fulle byrden av å ta vare på all økonomisk ansvar.
                Jeg ser for meg at hun muligens flytter ut, har all økonomisk ansvar over seg selv og ender opp med å flytte tilbake til dere når realiteten har slått inn.

                Det var akkurat dette jeg gjorde, jeg bodde hjemmefra i 1 år, og endte opp med å flytte tilbake for å få ett mer realistisk bilde av hvordan min økonomiske hverdagen burde være.
                Mål for 2015

                BSU - Fyll opp
                SKK - 450 000 (58 000 igjen)

                Comment

                Working...
                X