Jeg leste denne artikkelen om en mann som ifølge overskriften "mistet både kona og kreditten på sirkus" og ble sittende og lure litt på dette. Det er selvsagt vanskelig å vite nøyaktig hvorfor dette forholdet røyk, selvsagt. Men allikevel; det er et typisk eksempel på en situasjon der den ene parten har en drøm og da også må slite en del (også økonomisk) for å nå målet sitt.

De sier jo at bak mange suksessfulle mennesker, enten de er kirurger eller skuespillere, så står det en samboer eller ektefelle som har jobbet, forsørget og holdt ut på veien dit.

Jeg tenkte litt på noe av det samme da mannen måtte slutte i yrket sitt og skulle velge seg et nytt. Jovisst vil man jo at den man er glad i skal ha det bra. Samtidig så har jo valg av hvilke mål man går etter mye å si for hvordan livet blir for resten av familien også, og jeg må innrømme at jeg til tider ønsket at mannen skulle velge et nytt yrke som ville gi en solid lønn.

Hvordan tenker du om dette? Hvor langt er det rimelig at man strekker seg fordi partneren jager en (kanskje håpløs) drøm? Hva ville du ha sagt om din ektefelle/kjæreste/samboer kom hjem i morgen og erklærte at h*n ville satse på noe som med all sannsynlighet ville bety et liv nær fattigdomsgrensa?

__________________

Jeg svarer gjerne litt dumt på denne. Jeg har heller ikke lest artikkelen.

Men jeg ville først og fremst vernet barna våre. Og da ville jeg med all mulig innstendighet bedt han om å vente på barna, altså til de var store nok og etablert.
Jeg har selv ville drømmer jeg vil realisere! Men jeg vil ikke barna skal lide for inntektstapet det ville blitt, om det nå ikke er så stort så vil det merkes. Så jeg venter.

Om vi var alene.... go for it! Ta meg med!

__________________

Du stiller gode spørsmål Lin.


Jeg personlig synes man skal strekke seg langt. Jeg tenker som så at man lever bare en gang. Når vi går ut av ungdomsskolen så skal man velge hva man skal gjøre for resten av livet og det er egentlig ganske absurd?

Så for de fleste av oss så kommer drømmene mye senere og noen ganger kanskje for sent.

Når vi finner oss kjærester så tror jeg ikke at det er drømmene våre vi snakker mest om. Og etter hvert som livet går og hverdagen kommer med jobb, kone/mann og barn så begynner en å tenke, er det dette jeg vil resten av livet? Nei, kanskje ikke det nei.

Hva gjør en da?

Hvis kona mi har en drøm så hadde jeg støttet henne så langt det kunne gjøres, pga ubetinget kjærlighet. Økonomi kommer ofte inn i bildet ved sånne ting og det må fattes i fellesskap, men jeg strekker meg langt.

Når det er sagt, jeg har hatt drømmejobben min nå i 20 år, men pga mye fravær fra kone og barn har jeg nå lagt jobben på hylla for godt og finner meg noe annet. Kona blir lei og da er det en selvfølge for meg å kutte ut. Kort sagt, jeg tror jeg gjør alt for min kjære.

Hvorfor? Fordi jeg elsker henne over alt på denne jord

Jeg har hatt klare drømmer i forhold til hva jeg skulle bli. Da jeg begynte å studere, forstod jeg fort at jeg gjerne ville studere fem år isteden for tre, som var den opprinnelige planen.

Temmern sa seg villig til å forsørge meg i to år, mens jeg fullførte studiene. Han satte bare en betingelse, at jeg skulle bruke utdannelsen min til noe etter at jeg ble ferdig. Det har jeg da også gjort.

Jeg ville strukket meg et godt stykke økonomisk for at han skulle være lykkelig, men hvor langt er vanskelig å si før man står der.

__________________
Hvorfor bruke penger man ikke har, til å kjøpe ting man ikke trenger, for å imponere folk man ikke liker?

Pengetrollet: Åh! Heldige kona.

__________________

Dette svarer kanskje ikke på det du spør om, men.

Hos oss er det slik at vi kjenner til livet under fattigdomsgrensen, og det lærte oss å stå sammen for å overleve. Vi vet hvor lite vi egentlig trenger, samtidig som vi forstår viktigheten av en stødig økonomi. For oss betyr god økonomi tid og mulighet til å oppfylle individuelle og felles drømmer. Økonomisk frihet er et mål for oss begge.
Jeg er mindre redd for fattigdom enn jeg er for slaveri(gjeld/lønn).

Vi er ugifte leietakere uten barn, med andre ord egentlig to separate økonomier. Vi samarbeider om felles utgifter og sparing, men det er også viktig for oss å kunne ha egne penger som vi styrer selv. Det er dermed rom for å utsette sitt eget overskudd for risiko om man vil. Selv om vi har felles budsjetter og mål, har vi ulike økonomiske evner, interesser og prioriteringer. Felles risiko trenger være en felles avgjørelse.

For meg er det mening og frihet i å ta ansvar for eget liv og lykke, skape sin egen hverdag og fremtid. Jeg verdsetter kjæresten min like høyt som meg selv, og strekker meg derfor særdeles langt for at begge skal kunne leve ut drømmene sine.

En utfordring jeg arbeider med nå i forhold til dette, er å bli flinkere til å kommunisere mine egne drømmer og behov, slik at vi kan utvikle og bedre samarbeidet.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde orket å backe opp en sirkusdrøm år etter år etter år, når man sakte men sikkert ser ut til å miste alt. Da ville jeg muligens ha følt at mannen min fikk masse støtte, men ikke tok hensyn til mitt behov for trygghet.

Om noen skjønner.

__________________

enig.

det trenger være et samarbeid og en sikkerhet i bunn. et partnerskap, ikke en person som skjødesløst kjører sitt eget løp mens den andre ofrer seg og sitt.

det er forskjell på å ta bevisste og hensiktmessige valg på veien mot drømmene sine, versus det å ha hodet i skyene i en fantasiverden og flykte fra hverdagen og realitene.

man trenger å spare og arbeide hardt for å nå målene sine.
for meg er det helt fjernt å ta opp kreditt og sette meg i gjeld til andre for å leve ut en fantasi.

hvis situasjonen min var slik at partneren min absolutt insisterte på å investere i et håpløst prosjekt jeg ikke kunne støtte på grunn av for stor risiko og mengden idioti involvert - ville jeg insistert på å få ta vare på meg og mitt, og gå gjennom nødvendige prosesser for at vedkommende skal få gjøre sitt uten at jeg trenger ofre unødvendig mye. for eksempel splitte økonomien i to, bo hver for seg, skille seg, og så videre.
hvis min livsledsager, kjæreste og beste venn vil kjøre solo en periode, får jeg prøve støtte det og benytte anledningen til å i mellomtiden arbeide med egne mål på min måte.

har man små barn sammen synes jeg saken er klar; ta ansvar og sett dem først, slutt å være en egoistisk fjott som saboterer for hele familien sin. uten kjærlighet til deg og dine kommer du ikke langt.

Enig!

Jeg fant for litt over 3 år siden ut at jeg ikke ønsket å tilbake i den jobben jeg hadde i fotobutikk. Jeg ønsket å utdanne meg! Så jeg søkte på sykepleien, sa opp jobben min (som daglig leder) og tok 3 år på universitetet her med kun studielån og stipend som inntekt. Jeg har, takket være samboeren min, sluppet å jobbe noe som helst ved siden av studiene... Jeg er heldig! Jeg ville gjort det samme for min kjære når som helst!

__________________
Tilknytningsomsorg og Trygg Oppvekst

Jeg tror ikke jeg hadde backet opp den sirkusdrømmen, nei. Men man skal aldri si aldri.

Han hadde imidlertid hatt langt større sjanse hos meg dersom han hadde holdt seg edru da datteren trengte ham.

__________________
Hvorfor bruke penger man ikke har, til å kjøpe ting man ikke trenger, for å imponere folk man ikke liker?